TIMEOUT

TILBAKEBLIKK

Sitter på en bryggekant på Bogstad og skuer ut over noe av det vakreste jeg vet. Norsk høst, stille vann, fantastisk fargeprakt og sol på en høy himmel med små hvite dotter som bryter opp det uendelige blå. Pur lykke. En følelse av fullkommen lykke som varer kun noen korte øyeblikk av gangen, men som er så verdifulle. Og som vi kanskje ikke opplever så ofte i en travel hverdag. Jeg kjenner på en følelse av usigelig takknemlighet. Takknemlighet over den muligheten jeg har fått til å ta ett skritt tilbake, senke skuldrene, puste med magen for så etterhvert å ta noen nye valg i livet. Valg som forhåpentligvis vil føre meg til et sted jeg føler meg mer hjemme, mer levende og mer tilfreds enn det jeg har gjort de siste årene.

Jeg føler også på en stolthet. En ufattelig deilig stolthet over å ha tatt dette skrittet, våget å gjøre dette valget, stått opp for meg selv og anerkjennelsen av at jeg måtte ha endring. At jeg tråkket på meg selv, tråkket på livet mitt ved ikke å velge endring. Jeg har ett liv å leve og jeg har ikke lenger råd til å nøle, ikke lenger råd til å utsette.

Så her sitter jeg på bryggekanten en mandag formiddag tidlig i november og tillater meg å kjenne på alle følelsene som melder seg. For er det en ting som er sikkert så er det at det å tre ut av arbeidslivet uten et helt klart mål, uten et nytt stoppested, selv med en sluttpakke i lommen, er en følelsesmessig berg- og dalbane. Og døren jeg steg ombord i er for alltid lukket og låst. Og mens vognen tar meg fra de dypeste daler til de høyeste topper er det min jobb, min oppgave å finne nøkkelen til en ny dør ut. En dør jeg ikke ser ennå. Og i mellomtiden tar denne vognen meg med på mitt livs tur. Og så må jeg tørre å nyte det, tørre å kjenne på at det er en spennende og fantastisk reise jeg skal ut på og at følelser ikke er farlige, ikke kan styre meg hvis jeg ikke tillater det. De er venner så lenge jeg behandler dem som det. Venner jeg skal ønske velkomne men også når nødvendig sette grenser for og kanskje ta en pause fra til tider.

Og det er akkurat det jeg gjør nå, her på bryggekanten. Tillater meg en pause fra alt og alle en liten stund for bare å nyte skjønnheten og stillheten. I deilig ensomhet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.