Recent Posts

STIL

VINTERENS VARME FAVORITT

Jeg er en frysepinn. Selv i vinter, hvor vi knappast har vært utsatt for kuldegrader, fryser jeg. Som om bare navnet på måneden vi er inne i fremkaller frost inn til beinet.
Samtidig er jeg i overkant opptatt av å se bra ut og det kan være en utfordring nå på vinteren. Men redningen min de siste årene har vær vamsegenser´n. Den nydelige, oversized ullgenseren. Skikkelig kul og god og varm på en gang. Kan man ønske mer?

Og den kan brukes sammen med det meste. Jeg er veldig glad i å kombinere den med skinnbukser. Tøft og stilig. Passer utmerket som jobbantrekk for de fleste. Og med et par høye heler i tillegg, ankelstøvletter eller pumps, kan man fint beholde samme antrekk på jentetreffet eller i middagen senere på kvelden.

Den funker også veldig bra med jeans selvfølgelig, min store kjærlighet på klesfronten. Jeg bruker den både til slimfit og boyfriend modell. Ser også at det er utrolig tøft å kombinere den med kjoler selv om jeg ikke helt har fått det til selv ennå. Fin måte å beholde en feminin look selv i kulden, så jeg skal gi det noen sjanser til.

Og så finns det jo ikke noe bedre enn å klatre inn i vamsegenser´n og leggings og forsvinne ned i sofaen med en kopp te eller et glass vin. Gjerne i følge med en god bok eller et par episoder av favoritt-serien på Netflix. Hverdagslykke. Og det skal vi jo bli mye bedre på å unne oss fra nå, ikke sant?

Vamsegenser´n trenger heller ikke å koste en formue. To av mine absolutte favoritter er kjøpt på ZARA for bare noen hundrelapper. I fjor var jeg også så heldig å finne en i nydelig kasjmir kvalitet på theoutnet.com, mitt ultimate nettsted for design-merker til outlet pris.

Så bare jeg nå får vrengt meg ut av de åletrange skinnbuksene og får på meg leggingsene har PC´en og jeg et stevnemøte i sofaen hvor årets favorittgenser forhåpentligvis er å finne på nett.

Ønsker dere alle en lun, deilig onsdagskveld.

KROPP & SJEL, SKRÅBLIKK

READ MY LIPS

Hva er greia med kjønnsleppene våre? Eller, jeg skjønner jo hva greia er, men når kom de på kartet over ting som må fikses og ordnes på?
Heldigvis ikke mens jeg var ung. Som om det ikke var mer enn nok av andre ting å få komplekser for og gremmes over. Jeg er så ufattelig takknemlig for at jeg ikke var klar over hvor viktig det var med størrelsen på dem før nå. Jeg var ikke en gang klar over at de kom i forskjellige størrelser, for søren.
Og hvordan skulle jeg det? Jeg har jo bare forholdt meg til mine egne. Og som sagt var ikke kjønnslepper på kartet da jeg var ung, så det var ikke noe naturlig samtaleemne i venninnegjengen heller. Takk og lov.

Men jeg merker jo at jeg blir litt nysgjerrig, da. Hva suttan er riktig størrelse? Og ikke minst, hvem bestemmer hva som er riktig størrelse? Kan de bli for små? Eller er det kun hvis de er for store at det blir et problem? Og hvordan kan vi måle det? Bør man kunne knyte dem? Og i så fall, hvor mange knuter er innafor?

Jeg må bare innrømme at for første gang har jeg tatt en litt nærmere titt på egne kjønnslepper. På tide, tenker kanskje noen nå. Men der har dere meg – rimelig happy go lucky i den avdelingen. Inntil nå.
Men virkelig, det har vært helt av radar´n min. Og nå opererer vi de altså, hvis de ikke har korrekt størrelse.

Men jeg er jo like langt. Det hjelper ikke å vite størrelsen på mine egne uten å ha noe å sammenligne med. Eller noen som kan fortelle meg hvordan jeg ligger an i forhold til normen. Og så lurer jeg jo også på om dette bare er rent kosmetisk eller om det faktisk også har en fysisk betydning av noe slag. I så fall burde vel gynekologen min ha meldt i fra? Beklager jenta mi, disse ligger langt utenfor det normale…….

Og Sebastian – burde ikke han ha sagt noe hvis jeg er helt off? Han har jo sett langt flere enn mine og har jo sånn sett et godt sammenligningsgrunnlag. I motsetning til meg.
Burde jeg spørre han? Da bør jeg vel i så fall først spørre meg selv; vil jeg vite svaret? Og hvis svaret hans er at de faktisk er for små eller for store, hva gjør jeg da? Og hva kommer jeg til å føle om det? Her har jeg i så fall gått et langt liv med feil størrelse på kjønnsleppene og ingen har fortalt meg det før. Pinlig?

Og på toppen av det hele kan en venninne fortelle meg at nå skal vi bleke rompehullet også! Det blir nemlig misfarget over tid. Etter mange år i aktiv tjeneste……
Uansett, den som skapte dette behovet var hakket smartere enn personen som kom på det med kvinners kjønnslepper. For her snakker vi hele verdens befolkning på kundelisten, kvinner og menn, uavhengig av legning. Og nå slår det meg plutselig at overskriften på dagens innlegg like gjerne kunne vært Kiss My Ass.

Ja, jeg innrømmer at jeg av ren og skjær nysgjerrighet måtte ta en titt på egne kjønnslepper, men rompehullet – der går grensen. Langt forbi mitt need to know behov.

Så jeg velger å ta et standpunkt her og nå. Jeg satser på at både reklamasjonsrett og angrefrist er way overdue etter 20 års samliv og velger å leve videre i herlig uvitenhet om tingenes tilstand der nede.
Men skulle jeg noen gang ha vurdert utroskap før er det en ting som står klinkende klart for meg nå. Med fare for å vandre rundt med potensielt feildimensjonerte kjønnslepper og misfarget rompehull er dette et område som for all fremtid vil være for Sebastian´s eyes only! Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Og med det ønsker jeg dere en fortsatt fin mandagskveld…..

STIL

JEANS. MY ENDLESS LOVE.

Jeg elsker jeansen. Jeg kan faktisk ikke tenke meg et mer anvendelig plagg. Den kan dresses opp og ned, den kommer i flere farger og diverse vasker. Og ikke minst, et hav av fasonger.
Jeg opplever jo nå etter å ha passert 50 at jeg ikke lenger smetter inn i hvilken som helst modell lenger. Jeg trenger jeans med en smule mer løft- og push-hjelp enn tidligere, det er bare å innrømme. Det betyr i praksis noe mer prøving og feiling enn før. Men når jeg endelig finner et par med perfekt passform er det ren lykke.

Og jeg er definitivt ikke alene om denne kjærligheten. Noe som har resultert i at et par jeans fint kan koste tusenvis av kroner.

Jeg har noen favorittmerker og to av de ligger i det øvre prissjiktet. Et par jeans fra disse to merkene kan fint koste fra kr. 2500,- og opp imot kr. 4000,-. Det sier seg selv at for de fleste av oss er dette i overkant mye å betale uansett kjærlighet. Men jeg har funnet en løsning. Den heter theoutnet.com. Nettsted med design-merker til outlet pris. Himmel på jord for oss som elsker dyre klær, men som ikke har lommebok som strekker til. Og her er det blant annet jeg handler mine favoritt-jeans helt ned til 70%. Love, love, love.

Men jeans trenger overhodet ikke koste så mye i utgangspunktet. Jeg har i flere år kjøpt to andre favoritt-modeller på Gina Tricot. De passer meg og min fiftyforward kropp helt perfekt. Og da snakker vi jeans til kr. 400 – 500,-. Veldig sympatisk.

Jeg nærmest bor i jeans på jobb. Gjerne i kombinasjon med en dressjakke for å holde det litt formelt, men for å veie opp velger jeg ofte en litt kul t-skjorte under. En med et stilig motiv eller skrift av noe slag. Jentekveld på by´n eller middag med venner – da ender jeg helst opp i jeans med en litt elegant bluse eller med en kort eller lang jakke og en topp under.
Den ultimate favoritten er når jeg på sommeren kan gå i jeans, en enkel singlet og med kun kule øredobber og sesongens sandaler som tilbehør.

Og takk og lov, dere – det er ikke lenge til nå. Januar går mot slutten og før vi vet ordet av det er sommeren her igjen. Skal vi ikke si det sånn?

I morgen har jeg tenkt å ta for meg leppene våre, så stay tuned. Og i mellomtiden kan dere jo lure på hvilke lepper det er snakk om.

Ha en fortreffelig søndagskveld.

HELENE SJEKKER UT

KLAR, FERDIG… – DEL 2

Planen frem til neste møte var at jeg skulle sjekke ut nettverket mitt og finne ut hvem som eventuelt kunne hjelpe meg videre på veien mot en blogg. Jeg skulle også sjekke ut mulighetene for digital-kurs siden jeg med skam og melde er det mest u-digitale mennesket jeg vet om. Så måtte jeg begynne på arbeidet med en forretningsplan og finne ut hvilken dato jeg ville publisere mitt første innlegg. Veldig spennende.

Men det gikk bare en dag før jeg igjen våknet med frykt-knuten i magen og tanken på at dette aldri kom til å gå. At jeg aldri ville finne materiale nok til å poste jevnlig og at ingen i verden ville ha noe interesse av å lese det jeg hadde å by på. Hvorfor skulle de det?
Hvor alene jeg følte meg på tross av støtten fra Sebastian og Erik. På tross av alle de positive tilbakemeldingene og backingen jeg hadde fått av venner og kjente etterhvert som jeg hadde begynt å dele planen min med andre. Jeg kjente igjen på hvor overveldende denne situasjonen føltes. Og jeg dro meg selv ned med negative tanker. Noe som igjen førte til handlingslammelse og blokkering. Jeg slet skikkelig med å få en struktur på arbeidsdagen, med å sette meg ned og prioritere oppgaver. Komme i gang.

Først mot slutten av uken klarte jeg å manne meg opp og begynne å skrive på innlegg. Det var den oppgaven som kjentes mest komfortabel å starte med. Mye mer komfortabel enn en uoverkommelig forretningsplan for eksempel. Dritskummelt.
Så jeg skrev. Og jeg klarte å be en venninne om hjelp og veiledning til å starte en blogg. Nydelige Vibeke som med en gang sa seg villig til å dele sin kunnskap med meg. Og plutselig følte jeg meg ikke lenger så alene. Tåken lettet og jeg klarte å fokusere på veien fremover. Men i forhold til fremdriftsplanen var det too little too late. Så da jeg møtte opp til møte nr. 3 med rådgiver Erik, var det med en ubehagelig følelse i magen.


Jeg vet at han hadde forventet at jeg hadde kommet lenger i løpet av uken som var gått. Med rette. Og jeg kunne ikke gjøre annet enn å ærlig fortelle han hvordan uken siden sist hadde vært. Og at jeg var klar for at fra nå av var det full fart fremover. At frykt og handlingslammelse måtte håndteres på en bedre og mer konstruktiv måte.
Og jeg kjente hvordan bare det å være der, snakke med han om prosjektet igjen, føle hans entusiasme og få gode råd og veiledning gjorde meg roligere. I stand til å tro på fiftyforward som prosjekt igjen.
Så jeg gikk nok en gang hjem med en fremdriftsplan i vesken og fornyet tro på meg selv. Og en god følelse av slett ikke å være så alene lenger.

KROPP & SJEL, SKRÅBLIKK

EN LITEN GLIPP

Jeg tror aldri det var meningen at vi skulle være tilskuere til vårt eget forfall. For parallelt med at forfallet setter inn blir synet vårt gradvis dårligere. Og dette føyer seg jo perfekt inn i rekken av imponerende detaljer i skaperverket.
Men det var en bitte liten ting som gikk under radaren til vår Skaper. Brillen. Hen kunne umulig ha sett den komme. At vi etterhvert skulle finne opp brillen. Da tror jeg i så fall hen hadde gjort seg mye mer flid med aldringsprosessen vår. I det minste sørget for at kollagen-produksjonen ble opprettholdt livet ut.
Eller kan hen rett og slett bare ha hatt en usedvanlig dårlig dag da aldringsprosessen sto på timeplanen?
Eller enda verre – kanskje hen var i det spøkefulle hjørnet den dagen. Gikk og smålo for seg selv med tanke på hvordan vi ville håndtere den utfordringen.


Åkke som, gudene skal vite at vi har gjort og fortsatt gjør alt i vår makt for å unngå at alderen setter sine spor. Ihvertfall de synlige.
Vi løfter opp og glatter ut. Vi sprøyter inn og suger ut. Vi smører oss inn med serum og kremer i dyre dommer i kampen for en rynkefri alderdom.

Hvorfor? Er det bare ren og skjær forfengelighet? Eller er det for å slippe å se vår egen dødelighet nærme seg, rynke for rynke? Har det kanskje noe med den statusen det å være ung har fått i forhold til det å bli eldre? Er det med håp om i større grad å fortsatt regnes med at vi bekjemper rynker og andre synlige tegn på alderdom med alle midler tilgjengelig?
Uansett, jeg kan ikke annet enn å tenke at det er noe litt trist ved det. At vi nå burde være over ungdommelig usikkerhet i forhold til oss selv og eget utseende. At vi burde kunne gå inn i neste fase av livet med en helt annen trygghet og aksept på egne vegne. Men for mange av oss er det altså ikke sånn.
Og mitt skap er like fullt av dyre mirakelkremer som ditt…….

HELENE SJEKKER UT

KLAR, FERDIG…

Allerede i mitt første møte med rådgiver Erik, før jeg hadde tatt en avgjørelse, kom vi inn på temaet blogg. Han skjønte raskt at jeg var veldig motivert for sluttpakke og spurte meg om jeg var klar over hva det kunne gjøre med en når man plutselig sto uten jobb, uten et sted å gå til om morgenen. Jeg svarte at ja, det visste jeg. Jeg hadde vært der før. Også den gangen frivillig. Da var det Data-kort kurs og coaching gjennom NAV som reddet meg fra isolasjon og følelsen av ikke å høre til noe sted lenger. Nå fortalte jeg Erik at min tanke denne gangen var at jeg i jobbsøk-perioden skulle blogge om min situasjon. Blogge om min reise fra sluttpakke til en forhåpentligvis ny jobb innen rimelig tid, på tross av min alder. Han lurte på hvordan jeg hadde kommet på den idéen. Og sånn var det at jeg helt uten å ha tenkt det i utgangspunktet fortalte han om min til nå hemmelige drøm, bloggen Fiftyforward.

Om hvordan jeg hadde begynt å leke med tanken om denne bloggen for 3-4 år siden. Rundt de tider jeg fylte 50. Jeg hadde registrert at det var mange dyktige bloggere men veldig lite innhold rettet spesifikt mot oss på min alder. Tanken var en “grey is the new pink” på bloggfronten. Men jeg hadde aldri helt funnet et godt nok konsept til å skille den fra andre blogger og for å gjøre den interessant for meg å jobbe med og videreutvikle. Utgangspunktet mitt hadde hele tiden vært at dette kunne bli en hobby en dag, noe jeg kunne holde på med ved siden av jobb. Men da jeg satt der på kontoret til Erik og opplevde hans entusiasme over prosjektet, begynte tanken på at dette kanskje faktisk kunne bli starten på min nye karriere å ta form.
Sebastian, mannen min, falt også umiddelbart for idéen da jeg noen år tidligere fortalte han om den. Så nå hadde jeg altså to menn som trodde på at dette var liv laga – at dette var noe jeg med hell kunne prøve ut.
Så jeg var veldig spent på mitt andre møte med rådgiver Erik. Det fant sted en tirsdag, noen uker senere. Sluttpakken hadde trådt i kraft og jeg sto uten jobb. Ville han fortsatt være like entusiastisk? Hadde han fortsatt troen på at dette var en god idé?
Det hadde han. Så etter halvannen times prat var Fiftyforward min plan A og jeg gikk hjem med selvtilliten på topp og lekser til neste møte i vesken.

HELENE SJEKKER UT

COURAGE – DEL 2

Hvor ble hun av , den modige jenta i Paris? Hvorfor forsvant hun? Jeg kunne ha trengt henne flere ganger de siste årene, men da var hun ikke der. Ikke før nå. Og det har vært et kjærkomment gjensyn. Den store forskjellen fra da og nå er at denne gangen er det ikke noe utenforstående hun skal redde meg fra – det er fra meg selv.

Det er faktisk ganske skremmende å plutselig stå på egne ben, helt alene og uten en overordnet plan. Det å plutselig være ansvarlig for egen arbeidsdag er veldig uvant og ikke minst ganske overveldende. Det å finne en struktur på dagen uten å ha en jobb å gå til. Enkelte dager tar usikkerheten og frykten meg sånn at jeg nesten blir handlingslammet. Derfor er jeg veldig takknemlig for at endel av sluttpakken min var muligheten til å få hjelp og veiledning av et rådgivningsbyrå den første perioden.
De kom på banen tidlig i prosessen. Det startet med et møte for de av oss som ønsket råd og informasjon før vi gjorde et valg. Deretter fikk vi anledning til å ta et uforpliktende møte med en av byråets konsulenter for mer personlig veiledning før fristen for sluttpakke gikk ut.
Og det var sånn jeg møtte rådgiver Erik. Erik, som i løpet av en times prat en fredag ettermiddag klarte å gi meg det siste lille dyttet jeg trengte for å stole på at JA, jeg kan! Fra før hadde jeg en mann hjemme med ståltro på kona si og hennes potensiale. Nå hadde jeg to menn som trodde på meg og mine evner til å klare meg på egen hånd. Skulle jeg faktisk bare gjøre det?
Og det var sånn jeg to dager senere plutselig ikke kunne komme meg fort nok hjem fra tur på Tryvann for å trykke “send” på søknaden før motet sviktet.
Så nå gjelder det å ikke se seg tilbake.

KROPP & SJEL, OPPLEVELSER

GUFF OG SKUM

For en tid tilbake kom jeg i snakk med en eldre dame på bussholdeplassen. Det hele begynte med at hun unnskyldte seg for hvordan hun så ut. Hun skulle til frisøren og hadde av den grunn ikke stelt håret den morgenen, men i stedet bare tullet et skjerf rundt hodet for å skjule det verste. Hennes uttalelse sto i sterk kontrast til min første tanke da jeg så henne komme gående. Utrolig flott dame med et nydelig, tynt ullskjerf elegant dandert rundt hodet, akkurat som filmdivaene på 50-tallet når de var ute å kjørte i åpen bil. Og det fortalte jeg henne. Hun mente uansett at hadde hennes datter sett henne nå hadde hun fått skjenn. Jeg holdt fortsatt på at jeg syns hun var en usedvanlig flott dame.
Hun kunne fortelle at hun var 89 år og hadde jobbet som sykepleier hele sitt liv. Et arbeid hun hadde likt særdeles godt. Hun hadde to barn som hadde klart seg bra i livet og, inntil han døde for noen år siden, levd med en god og snill mann. Med andre ord et godt liv, noe hun mente var en viktig faktor for en alderdom med god helse og god livskvalitet.


Og så har jeg så lenge jeg kan huske avsluttet hver dag med et bad, fortsatte hun. Godt varmt vann og aller helst med mye, deilig skum. Det meste løsner med et bad, mente hun. Alt fra stive, slitne muskler til tankerekker som har satt seg litt fast. Og når kropp og sjel har myknet tilstrekkelig i det varme vannet, avslutter hun med sine faste gymnastikk-øvelser på det varme badegulvet. Og så er jeg klar for sengen – og jeg har aldri hatt problemer med dårlig søvn, avsluttet hun.

Jeg har tenkt mye på den samtalen i ukene som har gått siden møtet vårt på bussholdeplassen. På hvor viktig det er med god livskvalitet. Og ikke minst, på hvor viktig det er å fokusere på det som faktisk er godt i livet vårt. Alt vi kan være takknemlige for. Hvor mye vi får igjen ved å være litt mer bevisst på hvor vi har tankene våre. På hva vi gir oppmerksomhet. Det vil alltid være faktorer i livet vi ikke styrer selv, men tankene våre styrer vi. Og handlingene våre.

Så når jeg nå om et lite øyeblikk trykker publiser på dette innlegget skal jeg fylle badekaret til randen med deilig varmt vann og masse badeskum. Og jeg skal gli ned i vannet og kjenne hvordan både stive muskler og fastgrodde tankerekker mykner. Og så tenker jeg at det er en god start på veien mot å bli gata´s råeste 90-åring.

Ha en deilig søndag alle sammen.

HELENE SJEKKER UT

COURAGE

En av de gangene jeg kan huske at jeg hilste på denne modige, besluttsomme delen av meg selv var da jeg som 19-åring og au-pair i Paris for n´te gang fant en konvolutt på kjøkkenbordet med beskjed om alt jeg gjorde feil og det samme ultimatumet som de foregående gangene – gjør en bedre jobb eller reis hjem.


Da var hun instinktivt der. Besluttsomhetsdyktig og sterk. Og hun tok opp telefonen, ringte sin beste venninne og ba om hjelp.
Og sammen pakket de ned nesten ett år i kofferter og bager, vasket ned soverom og bad og satt på sengen, hånd i hånd, og ventet på at vertsfamilien skulle komme hjem.
Og da spørsmålet igjen kom, denne gangen ansikt til ansikt, svarte hun; je pars.
Og på tross av at herren i huset barrikaderte seg på sitt kontor, og det eneste vi hørte der inne var en tirade av bannord, banket hun standhaftig på døren til han omsider slapp henne inn og hun kunne utføre sitt ærend. Be om den utestående lønnen sin.
Og nå kjenner jeg den igjen. Den følelsen av å stå opp for meg selv, av å ta kontrollen over eget liv nå som jeg gjorde da. Da min venninne og jeg spaserte ut den tre meter høye porten med nesten et helt år i kofferter og bager. Og herren i huset, som hadde fulgt etter oss ut, ble stående i porten å se etter oss med det jeg fortsatt den dag i dag velger å tolke som angrende øyne.
Og hun så seg aldri tilbake.