Recent Posts

OPPLEVELSER

FEELGOOD FILMER

Vi går så definitivt lysere tider i møte, men fortsatt ligger det noen mørke kvelder foran oss. Og jeg for min del syns det er helt greit. Jeg elsker stemningen det gir når mørket faller på og jeg kan fylle alle oppholdsrom med stearinlys. Og toppen av lykke er når jeg etter en lang og slitsom dag kan kræsje i sofaen og se en god film.

Jeg har selv nydt godt av mange gode filmtips fra venner og kjente, så nå tenkte jeg det var på tide å gi tilbake.
Og de to første filmene jeg har i tankene er begge fra siste halvdel av 90-tallet, men fortsatt veldig sebare.

Den første er “Don Juan de Marco”. Filmen er fra 1995 og er en amerikansk romantisk komedie-dramafilm.
John Arnold DeMarco (Jonny Depp) påstår han er Don Juan, verdens største elsker. Han får psykiatrisk hjelp av Dr. Jack Mickler (Marlon Brando) som skal kurere han fra denne tilsynelatende villfarelsen. Og så gjenstår det å se da, hvem som har størst påvirkningskraft på hvem.
Nydelig feelgood film som kan ses både alene og i armkroken til kjærsten. Og så filmmusikken, da! Jeg sier bare Bryan Adams.

Den siste er “Sliding Doors” fra 1998. Dette er også en romantisk komedie-dramafilm med Gwyneth Paltrow og John Hannah i hovedrollene. Filmen handler om hvor radikalt små detaljer eller hendelser kan påvirke livet vårt. Vi følger Helen´s to livslinjer parallelt, basert på om hun rekker toget eller ikke.
Nydelige skuespillere, nydelig film.

Så da er det bare å lene seg tilbake å nyte de siste mørke kveldene før våren og sommeren tar oss.
Har du også noen favorittfilmer er du veldig velkommen til å dele de med oss andre i kommentarfeltet under.

Ha en fin-fin kveld alle sammen.

STIL

BLACK ON BLACK

Noen gang opplevd å skulle ut en kveld og så er det liksom ingen antrekk som funker? Du føler deg av en eller annen grunn utilpass i alt?
Dette skjer ihvertfall meg med jevne mellomrom. Det kan skyldes at jeg er litt oppblåst, har litt ekstra vann i kroppen eller rett og slett har gått opp en kilo eller to. Jeg legger sykt lett på meg! Og hvis antrekket ikke funker – og da særlig på sånne dager hvor jeg fra før føler meg utilpass av en eller annen grunn – da kan det faktisk ødelegge hele kvelden for meg.

En sånn dag hadde jeg på lørdag. Da skyldtes det at jeg, mot bedre vitende, hadde spist reker dagen før. Jeg elsker reker, men det gjør ikke kroppen min. Så når jeg unner meg det, straffer den meg med å hovne tildels kraftig opp en dag eller to i etterkant. Ikke spesielt smart å utsette seg selv for kan man trygt si.
Men gjort var gjort og spist var spist og nå skulle jeg altså ut på middag med Sebastian og sønnen vår Fabian. Det var ikke noe alternativ å avlyse, for Fabian hadde gledet seg veldig og middagen var allerede utsatt fra lørdagen før. Og for meg er det da bare en ting som funker. La det gå i svart. Helsvart. Fra topp til tå. Gjerne med en detalj som løfter antrekket litt. Som f.eks. et par lekre statement øredobber. Eller et par ekstra kule sko. Eller som meg på lørdag. Følte meg ikke hverken spesielt pen eller pyntelig, så valget falt på et litt rocka nagle-belte. Og noe som faktisk er veldig utypisk meg – knall rød neglelakk! Funka som bare det og kvelden var reddet – igjen. Det ble en superhyggelig familiemiddag og jeg skjenket ikke antrekket mitt en tanke hele kvelden.

Har du andre tips eller knep som kan redde oss ut av kleskriser så del det gjerne med oss andre i kommentarfeltet under.

OPPLEVELSER, SKRÅBLIKK

VALENTINE TIL ETTERTANKE

Fredag var det Valentines dag. En dag Sebastian og jeg ikke har noen tradisjon for å feire.
Men i år ble det annerledes. Da kom Sebastian hjem med østers, champagne og de vakre bling-øredobbene han visste jeg ønsket meg.
Og her satt jeg på mitt lille hjemmekontor. Uten tanke på Valentines dag. Uten tanke på noe særlig annet enn meg selv og mitt faktisk, gikk det plutselig opp for meg. Og sånn har det vært i hvert fall ett par måneder nå. Og Sebastian har stått på sidelinjen og heiet på meg. Støttet og backet meg. Tatt imot all min frustrasjon underveis, og gudene skal vite at det har det vært endel av. Og så er det til alt overmål han som trakterer meg som en dronning på Valentines dag.

Jeg tror ikke det var tilsiktet fra hans side, men for meg ble det en real wakeup-call. Og det ble, ikke minst, en fantastisk hyggelig kveld. Og jeg innså hvor mye jeg hadde savnet disse kveldene. Hvor vi sitter i hverandres armkrok og prater om alt og ingenting. Uten Mac´en, uten telefonen. Fullt fokus på hverandre. Og jeg kjente på hvor utrolig viktig det er å ta vare på denne formen for intimitet i forholdet. Jeg vet jo fra tidligere erfaringer at forsvinner den forsvinner også all annen intimitet rimelig raskt.
Og jeg kjente hvor takknemlig jeg var som har en så nydelig og klok partner som tar ansvar når jeg fullstendig forsvinner inn i mitt univers. Og på en så fin måte. Ingen bebreidelser, ingen sure miner. Bare østers, champagne og ett par vakre bling-øredobber………

Jeg er en smule mer natt-menneske enn Sebastian og ble som vanlig sittende en stund etter at han hadde lagt seg. Satt og lyttet til deilig musikk og lot kvelden og alle tankene rundt synke inn. Og det gikk opp for meg at uansett hvor kommersielt det kan fremstå så er det kanskje ikke så dumt å ha en sånn dag. Øremerket til å vise hverandre oppmerksomhet. Til å tvinge oss ut av hverdagens rutiner og våre hektiske liv og sette oppmerksomheten på kjærligheten oss imellom. Og jeg minnet meg selv på nyttårsforsettet mitt. Fokus på det som er aller viktigst for meg. Og hva er vel viktigere enn kjærligheten. Og å ta vare på de du elsker og som elsker deg igjen. Og kjærlighet trenger næring. Og mitt håp er å bli gammel med Sebastian ved min side. Dumt å la det renne ut mellom fingrene nå, når vi har kommet så langt.

Og mens jeg satt i disse tankene dukket Halvdan Sivertsen opp på spillelisten. Med “Ingen er så god som du”. Og da siste vers kom visste jeg at det var disse ordene som var min noe forsinkede Valentine-hilsen til Sebastian;

Og når æ kryp til køys og frys på beina
Og du har lagt dæ før mæ og e varm
Da vet du æ e liten og aleina
og låner mæ litt dyne og ei arm
Og dagen den e viktig og den krev oss
Men natta den er din og min og nu
Ingen e så go´som du da, ingen e så god som du.

PÅ INNSIDEN

BEHOLD INITIATIVET I EGEN KARRIERE

Mitt navn er Erik Schjerven og jeg er rådgiver i AS3.
Jeg er utdannet sivilmarkedsfører og har jobbet mange år innen salg, markedsføring og rekruttering. AS3 har hjulpet godt over 50 000 mennesker med å ta karrieren videre, og under deler jeg noen tanker om hvordan vi selv kan ta bedre styring over egne valg i arbeidshverdagen og beholde initiativet i vår egen karriere.

Som karriereveileder og coach møter jeg ofte ledere som vil at medarbeiderne deres skal ta større ansvar for egen utvikling. Jeg møter enda flere medarbeidere som gjerne vil ta dette ansvaret, men som ikke vet hvordan.
Hva kreves egentlig av medarbeidere og deres ledere i slike situasjoner?

Ja, for det er et felles ansvar! Du kjenner kanskje til begrepet medarbeiderskap? Det handler om at du som medarbeider tar ansvar for arbeidet ditt, for miljøet rundt deg og forholdet til arbeidsgiveren din. Lederen din, på sin side, må selvsagt ta ansvar for sitt lederskap.
For at du skal kunne ta din del av ansvaret for utviklingen din, må du svare på tre spørsmål. Du trenger sannsynligvis hjelp av lederen din for å besvare minst to av dem:

1. Hvilken retning går virksomheten din i fremover?

For å sikre at du selv utvikler deg i en retning som er relevant for arbeidsgiveren din, må du finne ut av hvilken retning det bærer i . Hva er strategien for virksomheten i tiden fremover? Mange virksomheter bærer preg av å ha en utydelig strategi. Utydelige målsetninger gir utydelig ledelse, som igjen resulterer i arbeidstagere som ikke forstår hvordan de kan skape verdi for arbeidsgiveren sin. Men kanskje har den øverste ledelsen laget en god overordnet virksomhetsstrategi. Denne må likevel brytes ned på avdelingsnivå, gjerne av en mellomleder, for at den skal gi praktisk mening for deg i din arbeidshverdag. Er lederen din klok, utarbeider avdelingen din i fellesskap en lokal strategi som henger direkte sammen med virksomhetsstrategien. Da blir retningen tydelig for alle, og du får mulighet til å påvirke retningen.

2. Hvilke kompetansebehov vil strategien utløse?

Når strategien er forstått og det er klart hvilke mål din avdeling skal nå fremover, må du og lederen din finne ut hva slags kompetanse avdelingen trenger for å nå disse målene. Dessuten må lederen din legge til rette for at du faktisk får tid og ressurser til å tilegne deg denne kompetansen. Mange medarbeidere tenker på kurs og etterutdanning som mulighet til utvikling. Det kan være nettopp dette som skal til. Endringstempoet i dagens arbeidsliv vil kreve en hel del systematisk omskolering. Likevel vet vi at det aller meste av utviklingen skjer gjennom praktisk oppgaveløsning internt. Da vil kompetanseutviklingen skje ved at du får tildelt oppgaver du ikke allerede behersker fullt ut, med opplæring fra en kolllega.

3. Hvilken retning ønsker du selv å ta?

Mange medarbeidere motiveres til videre utvikling hvis de vet at kompetansen de tilegner seg vil skape verdi for arbeidsgiveren. Men det er viktig at du svarer ærlig på spørsmålet; Er det samsvar mellom din arbeidsgivers kompetansebehov og retningen du selv ønsker å utvikle deg i? Hvis svaret er nei, kanskje det er bedre samsvar med dine ønsker og en annen avdelings behov hos samme arbeidsgiver? Hvis svaret da er ja, vil neste skritt være å bygge relasjon med denne avdelingen, samtidig som du jobber med å tilegne deg kompetansen som er attraktiv for dem.

Alle de tre spørsmålene over har potensielt lange og infløkte svar. Kunsten er å bryte dem ned til et konkret, praktisk nivå. En måte å gjøre det på er å ikke tenke altfor langsiktig. Det kan være tilstrekkelig å tenke 3-6 måneder frem i tid. Hva er et realistisk utviklingsmål for deg i denne perioden?

Usikker på egne ønsker?
Dersom du ikke vet hvilken retning du selv ønsker å ta, er et godt utgangspunkt de personlige styrkene og verdiene dine.
Under hvilke betingelser presterer du best?
Hva er viktigst for deg i ditt liv?
Svaret på disse to spørsmålene kan gi deg en større bevissthet om hva din karriere bør bestå av fremover.

HELENE SJEKKER UT

GI DRØMMEN EN SJANSE

I går kom jeg ut av skapet og sto frem som middelaldrende. Men det betyr på ingen måte at det er på tide å legge inn årene eller på andre måter sette begrensninger for livet fremover.
Det å gi drømmen en sjanse er et viktig budskap til de unge, men i aller høyeste grad også et like viktig budskap til oss middelaldrende. Vi har mange produktive år igjen. Altfor tidlig å forbli i noe hvis det ikke lenger føles riktig.

Jeg mener ikke dermed at det å si opp en fast jobb og kaste seg ut i noe usikkert er saliggjørende for alle. Ofte skal det faktisk bare små justeringer til for å få en adskillig bedre hverdag, være seg på jobb eller privat. Sånn jeg ser det er det viktig å holde en liten finger på egen puls og kjenne etter hvordan vi har det med jevne mellomrom. Ingen tjener på at vi neglisjerer oss selv, hverken de rundt oss eller vi. Jeg har selv opplevd hvor skremmende lett det er å ende opp som en masete, misfornøyd og småsur mor og partner fordi jeg ikke tok hensyn til egne ønsker og behov.

Det å våge å gjøre en endring, våge å satse på drømmen min, skjedde ikke over natten for meg. Det var en prosess på 3-4 år fra tanken begynte å spire til jeg tok steget ut.
Det begynte å skje ting når jeg skiftet fokus. Når jeg begynte å vurdere muligheten på alvor. Og ikke minst, når jeg begynte å innvie andre mennesker i drømmen min. Det var uten tvil noe av det viktigste for meg. Opplevelsen av at også andre hadde tro på prosjektet mitt. Plutselig var det ikke fullt så skummelt og uoverkommelig lenger. Men jeg kjente fortsatt på at det å ta steget helt ut satt langt inne.

Da jeg i tillegg søkte hjelp hos en gestaltterapeut for å få bukt med den uartige oppførselen min på hjemmebane og hun ga meg diagnosen “lack of will of life”, ingenting som inspirerte meg, ingenting jeg følte entusiasme over, visste jeg umiddelbart at hun hadde rett. Det var ganske skremmende og jeg skjønte at jeg måtte ta grep. At misnøyen min skyldtes skuffelse over meg selv. Skuffelse over egen unnvikenhet og feighet. Over at jeg ikke tok tak i det som skurret i livet mitt.

Og så, som manna fra himmelen for meg, kom muligheten for sluttpakke. Eller mer som en startpakke i mitt tilfelle. Jeg innså raskt at om jeg ikke grep denne sjansen var det ikke håp for meg.

Og så mitt møte med AS3 og karriereveileder Erik Schjerven. Som også så potensialet i prosjektet mitt og som i stor grad var med å bidra til at jeg våget å satse.
Det var som jeg sa til Sebastian den dagen jeg løp hjem å trykket send på startpakke-søknaden; Nå føler jeg at alle himmelens stjerner skinner på meg. Og det kan jeg love deg, det er en magisk følelse.

Så mitt råd må være, har du en drøm, stor eller liten, våg å dele den med andre. Del den med mennesker du stoler på og som du vet vil deg vel og ønsker deg det beste.

På onsdag skal veileder Erik dele noen tanker og råd rundt temaet her på bloggen. Han skal ta for seg den første delen av prosessen, når man begynner å føle på behovet for en endring.
Så heng med. Enten du allerede er i prosess eller ikke. Denne mannen er det verdt å lytte til.

OPPLEVELSER, SKRÅBLIKK

TO BE OR NOT TO BE

For en tid tilbake spiste Sebastian og jeg på Theater Cafeen. Dagen etter fortalte jeg en venninne om besøket og nevnte blant annet at det slett ikke bare var et sted for middelaldrende, sånn som jeg hadde hørt rykte om. Det hadde vært mange andre der på vår alder også……….


Jada, helt riktig, det var da jeg fikk den. Midt i fleisen. Men Helene, vi ER jo middelaldrende. Og jeg kjente umiddelbart på et ubehag ved så brutalt og totalt uforberedt bli plassert i den gruppen. Jeg har jo alltid visst at den eksisterte, men har aldri tatt inn over meg at en dag Helene, en dag blir du medlem i den gruppen.

Hvorfor det? For det er jo det jeg er. Middelaldrende. Hva er egentlig problemet? Er det hangen til å bli oppfattet som yngre enn jeg faktisk er som utløser dette ubehaget? Frykten for å bli oppfattet annerledes hvis jeg godtar medlemskap i denne gruppen? Frykten for at jeg selv må ta en titt og revurdere min egen oppfatning av meg selv hvis jeg godtar det? Går jeg rundt og tviholder på merkelappen ung, eller i hver fall relativt ung, fortsatt? Nå er jo alder riktignok bare et tall, men tallets tale er relativt klar i mitt tilfelle.
Og hva sier det om meg? Om mine holdninger til det å bli eldre?

Jeg må jo innrømme at selve navnet, middelaldrende, ikke akkurat oser sexy. Men det er jo ganske betegnende da. På nettopp den alderen vi er i. Og jeg har jo alltid smilt litt i skjegget når vi endrer navn på objekter eller funksjoner for å få det til å fremstå som mer attraktivt. Det er jo hva det er, uavhengig av det navnet det smykker seg med.

Jeg ser rundt meg, blant venner og kjente. Og det er jo flotte, oppegående mennesker som jeg gjerne vil være i gruppe med. Tilhøre. Uavhengig av hva vi kaller den gruppen. For vi er jo de vi er. Uansett hva vi kaller oss. Og selv i samme gruppe er vi fortsatt alle unike individer.
Så fader heller, nå bare gjør jeg det. Tar eierskap. Kjenner på følelsen av befrielse. Reiser meg opp og og roper ut av mine lungers fulle kraft; Jeg heter Helene, og jeg er middelaldrende!
Sånn, da var det gjort. Og det gjorde faktisk ikke vondt i det hele tatt.

God søndag alle sammen.

KROPP & SJEL, SKRÅBLIKK

FAST FORWARD

Det har vært endel fokus på det å bli eldre i vårt samfunn den senere tiden. Blir vi fortsatt regnet med? Hva kan vi forvente? Hva kan vi eventuelt kreve? Hva vil det kreve av oss?

Ingen tvil om at vi, dagens fiftyforward´ere, føler oss og mest sannsynlig også er “yngre” enn tidligere generasjoner. Det skyldes nok blant annet i stor grad den teknologiske utviklingen vi har vært med på. Og som følge av den lever vi helt andre liv enn tidligere generasjoner og levestandarden er betraktelig bedre for de fleste.

Den teknologiske utviklingen ser ikke ut til å stoppe opp med det første. Og generasjonen etter oss kommer ikke til å stoppe opp for å plukke med seg sinkene.

Så ja, vi er “yngre” enn tidligere generasjoner. Men jeg tror det til gjengjeld kommer til å stilles adskillig høyere krav til oss i forhold til å holde tritt med tiden hvis vi ønsker å beholde relevans og respekt hos de yngre. Både i arbeidslivet så lenge vi står i jobb og privat. Det holder ikke lenger å sitte og fortelle anekdoter fra gyngestolen.

Jeg tror vi i en helt annen grad enn tidligere må holde oss fortløpende oppdatert. Ikke bare på hva som skjer rundt i verden, men også på den teknologiske utviklingen. Vi må følge aktivt med inn i fremtiden på en helt annen måte enn tidligere generasjoner eldre.
Respekt er ikke lenger noe vi kan kreve kun i kraft av å være eldre. Vi må fortjene det. Så det er bare å holde inne fast forward-knappen og henge med i svingene hvis vi fortsatt ønsker å regnes med av de som kommer bak oss.
Og blir vi fristet til å krype opp i gyngestolen for en liten pust i bakken bør det følge med en digital device eller to. Om så bare for syns skyld.

Ønsker dere alle en behagelig torsdagskveld.

KROPP & SJEL, SKRÅBLIKK

MISTE-DAGER

I den senere tid har jeg fått flere påminnelser om at vi i vår alder er kommet i en miste-alder. Ingen tvil om at det er mye godt og mange fordeler som følger med det å bli eldre men det er også en kjensgjerning at vi er kommet i en miste-tid i større grad enn før.
Det kan dreie seg om mennesker som betyr mye for oss. Umistelige mennesker som allikevel blir borte. Eller mennesker vi ikke visste var så verdifulle for oss før de plutselig ikke var der mer.
Det kan dreie seg om evnen til fortsatt å kunne utføre handlinger som har vært verdifulle for oss å kunne utføre.
Det kan være ting vi har omgitt oss med og kanskje til og med tatt for gitt som ikke lenger er så tilgjengelige for oss mer. Som til slutt ikke er der mer for oss i det hele tatt.

Det er vondt å miste. Uansett om det er noen eller noe. Så lenge det var verdifullt for oss smerter det når det er borte.

Jeg fikk for flere år siden et dikt om det å miste. Men det er samtidig en påminnelse om det som en gang er funnet. Og ikke minst, det som venter på å bli funnet.

Nå gir jeg det videre i håp om at det kan gi trøst og lindring til deg som nettopp har mistet. Og til deg som kanskje mister noe i morgen. Og så håper jeg at dere etterhvert også finner. Igjen.

NOEN DAGER OG ANDRE DAGER
Det finnes dager
som er mistedager,
hvor det vi ikke ville miste
blir mistet allikevel,
forsvinner for oss og går tapt,
selv om vi holdt så hardt fast,
selv om vi passet på så godt som bare det,
selv om vi tviholdt med alle våre krefter,
så blir det borte,
glir ut mellom fingrene våre,
ut av hendene våre, ut av livene våre,
over gjerdet, over elver, over sjøer og hav,
og ut og bort og vekk,
og det er ikke noe å gjøre med det,
for borte er borte,
og av og til er borte borte for bestandig,
og sånn er det av og til.

Men den som har mistet,
har også hatt noe som kunne mistes,
noe som var fint og verdifullt
og verdt å holde fast på,
noe som var funnet og grepet tak i og holdt.

For det finnes finnedager også,
dager hvor noe blir funnet,
hvor det som vi ikke visste vi ville finne
kommer til oss og lar seg finne
og blir funnet så godt
at det blir noe vi ikke vil miste, ikke må miste,
for sånn er det av og til.

Gro Dahle

VELVÆRE

TØRR VINTERHUD?

Jeg sliter med skikkelig tørr hud om vinteren. Og da mener jeg skikkelig. Bytter blant annet til mye fetere bodylotion, men allikevel slår huden til tider småsprekker, spesielt på ryggen. Men det er jo grenser for hvor fet krem man kan smøre inn kroppen med, så dette er nok noe jeg bare må leve med.

Men så var det ansiktet da. Ikke mye gøy å føle seg som Lille Rosin. Så tørr i huden at maska føles helt stram og alt av kremer og sminke blir liggende som en kake på overflaten. Ikke snakk om at noe trekker inn og hjelper på situasjonen.
Inntil nå nylig for min del. Nå har jeg faktisk omsider funnet et par kremer som gjør jobben, selv med en hud så håpløs og tørr som min.

Det første vidundermiddelet er Drink Up Intensive fra Origins. En nydelig nattmaske som man benytter i stedet for en ordinær nattkrem. Vær litt raus når du smører deg inn på kvelden og du vil våkne opp med godt fuktet og herlig, frisk hud neste morgen.

På det aller verste må jeg faktisk ty til enda kraftigere lut. Da er det kun en ting som duger. Nighttime Miracle Moisturizer fra Elisabeth Arden. Den tilhører Eight Hour Cream serien og er helt gull når alt annet kommer til kort. Den føles mer som en salve enn som en krem og kan oppleves litt klissete, men tro meg, det er verdt det. Etter at den fikk plass på baderomshyllen min er det bye, bye til tørr vinterhud i ansiktet for godt.

Og som en ekstra bonus – ingen av disse kremene er spesielt dyre. Drink Up Intensive koster kr. 230,- stort sett overtalt, både i parfymeri og på nett. Nighttime Miracle Moisturizer ser for øyeblikket ut til å være rimeligst på BliVakker til kr. 289,-.
Så hvis du i likhet med meg sliter med tørr vinterhud, løp og kjøp. Jeg håper du blir like fornøyd som jeg er.

God mandagskveld alle sammen.