Recent Posts

OPPLEVELSER

HOMECATION

Vi har allerede både vacation og staycation. Så hvorfor ikke ta det hakket lenger og innføre homecation.

Etter å ha brukt de siste ukene på blant annet rydding av skuffer, skap og boder samt maling av kjøkken og spisestue kjenner jeg nå på et påtrengende behov for litt luksus. Og det er jo ikke like lett i disse dager. Så jeg har funnet ut at jeg skal nøye meg med følelsen av luksus sånn i første omgang.

Herav homecation. Og hvordan fungerer så en homecation lurer du kanskje på?
Jo, sånn som i dag. Søndag, fantastisk vær, men dessverre jobbedag for meg. Fordelen er selvfølgelig at jeg kan sitte ute å jobbe, men det er sørgelig lite luksusfølelse det gir. Uansett hvor skinnende ren og sommerpyntet terrassen er.

Så hva gjør jeg da? Jo, da kler jeg meg for en dag på stranden i Tulum. Fineste bikinien med lang kaftan over og selvfølgelig lekre sandaler og solhatt. Og i tillegg til et stort glass isvann har jeg unnet meg et raust glass bobler i våre fineste glass. Nå er jeg muligens av den lettlurte typen, men ikke bare føles Tulum litt nærmere, jobben går som en drøm, også.

Men det er jo ikke bare Tulum som lokker. Luksus-safari i Afrika står også høyt på listen. Så i natt skal jeg sove på terrassens sesongklare daybed. Da er det bare å lukke øynene, så befinner jeg meg under hvite, svale teltduker langt ute på savannen.

Og sånn kan jeg holde på. Fortsatt er det mange luksusdestinasjoner og ta av. Og de aller fleste av dem skal jeg faktisk klare å skape et snev av her hjemme.

Litt usikker på nattens reise må jeg innrømme. Jeg må jo klare meg uten løvebrøl i det fjerne, og med et sannsynlig stort dropp i temperatur på nattestid ser jeg at jeg kan slite litt med luksusfølelsen etterhvert. Men det skal ikke være uprøvet, det er sikkert.

Men for nå er det Tulum, sol og bobler som gjelder. Natt i Afrika er fortsatt noen timer unna.

God søndag alle sammen.

KROPP & SJEL

TID FOR EGENTERAPI

Jeg har alltid hatt stor respekt for autoriteter og anser meg for å være et rimelig lovlydig menneske. Derfor har det aldri falt meg inn annet enn å følge de retningslinjer vi blir pålagt i disse dager og jeg har innsett at det bare er å smøre seg med tålmodighet og se frem i mot bedre tider. Jeg vil også påstå at jeg er et utpreget positivt menneske. Jeg ser stort sett lyst på tilværelsen og henger meg ikke unødvendig opp i grums.
Så det har gått rimelig greit. Helt til nå.

Nå klarer jeg ikke lenger å finne roen jeg kjente på de første ukene. I en tilværelse som ga oss mer tid og mulighet for å senke skuldrene en stund. Nå kjenner jeg mer på en uro og en rastløshet som plutselig gjør det vanskelig å sette seg ned å nyte en god bok. Klarer ikke konsentrere meg. Og setter jeg meg på terrassen med en kopp te for å nyte vårsolen kommer snart en intens kribling i hele kroppen. En kribling som gjør det umulig å slappe av.

Og denne rastløsheten kan få de merkeligste konsekvenser. Som at jeg skifter antrekk fire ganger om dagen selv om jeg sitter her moms alene på kontoret og ingen ser meg. Bortsett fra mann og sønn, da. Og de legger ikke merke til det engang.

Og denne tilværelsen går jo ikke over med det første. Og ikke bare det. Nå er det påske. Og i stedet for å åpne sommerhytte som vi pleier skal vi nå også tilbringe den her hjemme. Og jeg innser at hvis jeg ikke gjør noen grep kan det gå hardt ut over familieidyllen. For å si det mildt.

Og i mangel av gestaltterapeut Helle for tiden, må jeg ty til egenterapi. Med noggo attåt. Så nå trekker jeg ut på terrassen igjen. Ut i vårsolen. Teen bytter jeg ut med et glass iskald hvitvin og krysser fingre for at det gir mer ro i sjelen. Ingenting skal være uprøvet i hvert fall. Det er helt sikkert. Og så skal jeg minne meg selv på alt jeg har å være takknemlig for. Hvor heldig jeg er uansett situasjon. Skifte fokus. Og kjenner jeg meg selv rett så skal dette gå helt fint. For er det noe jeg ikke liker så er det å ha det ugreit. Og det er jo helt opp til meg.

Så dere, god påske og ikke minst – skål for litt egenterapi i unormale tider.

KROPP & SJEL

DEN NAKNE SANNHET

Er det flere enn meg som opplever at bena ser ut til å bli kortere jo eldre vi blir? Jeg er fortsatt like høy som jeg alltid har vært , så hvor blir bena av? Forfra ser det fortsatt relativt greit ut, men bakfra – en helt annen historie.
Og jo kortere bein, jo høyere heler. Noe som har resultert i to overtråkk på to år. Jeg er nemlig egentlig helt håpløs på høye heler. Men hva gjør man ikke.

Så slo sannheten ned som en bombe. Jeg leste at i løpet av kvinners levetid siger rompa opptil 17 centimeter. 17 centimeter!! Ja, det er bare å ta frem linjalen. Det er ikke småtteri, skjønner du. 17 centimeter! Ikke rart bena føles kortere når rompa spiser opp lårene centimeter for centimeter! Og med tanke på at jeg nå snart fyller 54 kan jeg vel gå ut i fra at min har sunket sånn cirka halvparten, kanskje? Da nærmer vi oss jo faretruende knehasene! Ikke rart jeg har gått med en følelse av at rompa subber bakken de siste årene.

Når sant skal sies er det ikke bare rompa som er problemet. Etter fylte 50 må jeg ærlig innrømme at det har skjedd endel med kroppen som jeg sliter litt med å ta inn over meg. Den kroppen som møter meg i speilet om morgenen stemmer liksom ikke helt overens med det bilde jeg har i hodet.

Og jeg innser at mye av skylden må jeg ta selv. Jeg har alltid vært ganske bedagelig av meg og trening har det unektelig blitt altfor lite av. Frem til nå har jeg i tillegg hatt en ganske “snill” kropp som har klart seg sånn nogenlunde, uten altfor mye bistand fra min side. Nå formelig skriker den om hjelp. Og den vil ha det NÅ!

Og det innser jeg at den må få. Og den må faktisk få det NÅ. Det holder ikke med powerwalks lenger, nå må det styrketrening til. Og jeg kjenner at det lugger litt, men nå er det ingen bønn.
Og siden det i år hverken blir tur til fjells eller åpning av sommer-hytte i påsken er jo det en glimrende anledning til å legge inn trening som en del av den daglige rutinen. Dette blir bra.

Og så, viktigst av alt – belønningen!
Og den trenger jeg jo ikke vente med til påske. Så nå har jeg klikket “add to cart” på sommer-sandalene jeg har siklet på i ukevis. Og det skal jeg love deg – det lugget ikke i det hele tatt.

OPPLEVELSER, SKRÅBLIKK

BOK I CORONAENS TID

Kan en bok påvirke hvordan et land reagerer på en pandemi?
Neppe, vil de fleste svare. Og hvorfor i all verden stiller jeg det spørsmålet tenker du kanskje nå.

Jo, det hele startet under en telefonsamtale med en tidligere kollega og fortsatt god venn av meg. Han er journalist og blant annet veldig fin å ha når hodet mitt er fullt av spørsmål og svarene uteblir.
Og en av de tingene jeg har fundert endel på og nå delte med han, er de vidt forskjellige tilnærmingsmetodene de skandinaviske landene har valgt i kampen mot coronaen og ikke minst i kampen mot de økonomiske konsekvensene i etterkant av pandemien.

Personlig har jeg latt meg imponere av hvor raskt og besluttsomt Danmark agerte, ikke minst når det gjelder å i størst mulig grad søke å begrense skadene på landets næringsliv.

Og det var da min gode venn lanserte muligheten for at svaret på hvorfor den danske regjeringen reagerte som den gjorde kan skyldes 800 sider samlet mellom to permer.

Okey, la oss ta en sjekk.
I 2017 skrev den anerkjente og prisbelønnede danske forfatteren Hanne-Vibeke Holst boken “Som pesten”. Hun tar utgangspunkt i hva som skjer når en pandemi treffer oss i dagens moderne samfunn.
En dansk statsminister som reagerer for sent. Et EU som sliter med å samarbeide om tiltak. Et hierarkisk WHO som resulterer i at tiltak settes inn for sent. Land som stenger grensene. Børser som faller og massive kanselleringer i reiselivet.
Høres ikke dette ganske kjent ut?

Selv påstår forfatteren i et intervju at allerede da hun skrev “Som pesten” kunne hun se at risikoen for en ny pandemi var stor. Hele intervjuet kan du få med deg her;
https://www.kristeligt-dagblad.dk/kultur/jeg-har-hele-tiden-vidst-det-her-ville-ske

Kanskje leste dagens danske statsminister boken. Og kanskje, bare kanskje, dannet det grunnlaget for hennes raske og kraftige tiltak.
For i motsetning til bokens danske statsminister ønsket ikke hun å sitte igjen med svarteper.

Besnærende tanke, ikke sant? At en spenningsroman kan ha en sånn påvirkning?
Uansett, i år bytter jeg ut påskekrimmen med disse 800 sidene.
Og så er det lov å håpe på at flere av verdens ledere også får den med seg.

KROPP & SJEL

KNOCK, KNOCK, WHO´S THERE?

Hvem er jeg? Helt seriøst. Hvem er jeg? Akkurat nå, på det stadiet i livet jeg befinner meg for øyeblikket. Jeg fyller snart 54 år og jeg blir litt skremt når det går opp for meg hvor lite tid jeg har brukt på å bli kjent med meg selv underveis. For det er jo en prosess. Livet. Vi er jo i stadig utvikling og dermed også i endring. Det er så enkelt å definere seg som noens partner, eller som mor eller far. For ikke å snakke om som noens datter eller sønn. Eller med bakgrunn i det yrket man har. Men jeg mener personen Helene. Mennesket Helene. Hvem er hun? Akkurat nå.

For det er jo først når jeg virkelig kjenner meg selv at jeg vil være i stand til å fylle livet mitt med det som betyr aller mest for meg. Det jeg virkelig trenger påfyll av og som gir meg mest glede. Det som får meg til å kjenne at jeg lever. Både fysisk og mentalt. Mye gir seg kanskje av seg selv men ikke på langt nær alt.

For en ting er mennesker og opplevelser som gir meg mye. En annen ting er mine egne oppfatninger og meninger om livet og verden omkring meg. Er de genuint mine egne eller de i litt for stor grad farget av menneskene jeg omgås og omgivelsene jeg beveger meg i?

Det er ikke gjort på en dag. Å finne seg selv, som det så banalt heter. Men jeg kjenner at for meg har det blitt viktig. Noe jeg vil prioritere i tiden fremover. Og jeg er utrolig spent og nysgjerrig på hva jeg kommer til å finne. Når jeg setter meg selv fri fra egne og andres forventninger og krav til hva jeg burde være og hva jeg burde gjøre. Hva jeg burde tenke og mene. Fristiller meg i forhold til egen alder og roller. Når jeg gir slipp. Kler meg mentalt naken. I mitt eget hode.

Jeg innser at det ikke blir helt enkelt. Vi omgir oss med så utrolig mye ekstern støy og påvirkning. Lever i en konstant og massiv strøm av informasjon og inntrykk. Men kanskje nettopp derfor desto viktigere å ta en pause med jevne mellomrom. Finne tilbake til kjernen i seg selv. Så enkelt. Og allikevel så vanskelig.

SKRÅBLIKK

DAYS OF OUR LIVES

Jeg har et yndlings-sitat. Det kommer fra Peter Sellers og det går sånn; “There is a time for laughing and there is a time for crying. This is not one of them”. Hysterisk morsomt, syns jeg. Men tilnærmet umulig å benytte i noen sammenheng. Så også nå. Mitt poeng i dag er egentlig bare at latter og tårer fint kan gå hånd i hånd. Glede og sorg. Ja, vi skal gjennom vanskelige tider. Ja, det kommer til å ramme mange av oss. Om ikke selve sykdommen, så ettervirkningene av den. Ikke minst de økonomiske. Livene våre er satt på vent. Men vi kan også velge å tenke at vi har fått en midlertidig pause. Et pusterom.

Som en positiv bivirkning for de av oss som ikke er rammet hardt har de fleste av oss nå fått mer tid. Tid vi ikke hadde for bare noen dager eller uker siden. Verdifull tid. Og det er faktisk en gave. Og den gaven ville det være dumt å ikke forvalte på en god måte. Vi har fått en unik mulighet til å senke skuldrene og puste med magen. Reflektere. Kanskje til og med oppleve hvor utrolig befriende det føles og bestrebe oss på å ta med noe av dette videre etter at stormen har lagt seg. For denne gang.

Uansett. Her og nå har vi en sjelden mulighet til å gjøre og oppleve mye av det vi kanskje har savnet å ha tid til i en ellers så hektisk hverdag. Og mange av oss er til og med så heldige at vi kan velge å gjøre det med de vi står aller nærmest. De vi er aller mest glad i. Eller vi kan velge å trekke oss tilbake og nyte alene-tid en stund. Det er mer enn nok tid til begge deler.

Tid til en tidlig morgen-tur. Få med oss den første blåveisen i år. Ta et fotbad. Nyte en spa-kveld. Ta med kjæresten i badekaret. Hente inspirasjon til sommerens garderobe eller sesongens nye frisyre på Pinterest. Se den serien. Lese den boken. Ta den telefonen. Benytte tiden til å hente oss inn. Hvile ut. Trene og holde oss i form. Det nyter vi godt av uansett sykdom eller ikke. Og ikke minst, ta godt vare på de rundt oss.

Vi lever i en verden i rask endring. På mange måter. Utfordrende? Ja. Skremmende? Ja. Men utfallet av de fleste utfordringene vi utsettes for er opp til oss. Heldigvis. For sammen er vi sterke.

STIL

SUMMER BASICS

Jeg elsker sommer. Ikke minst elsker jeg å planlegge sommerens basis-garderobe. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg går til så mange nye innkjøp. Tvert om. Jeg tenker at med god planlegging er det akkurat det jeg kan unngå. Årets trender trenger ikke spille så stor rolle . Det viktigste er hva jeg selv trives med og ønsker. Hva som inspirerer meg og danner grunnlag for denne planleggingen kan være så mangt.

For noen år siden var det et belte fra Hunky Dory som ble utgangspunktet. Jeg så et bilde av det og forelsket meg pladask. Det var et tynt, lærfarget boho-belte med perler i burgunder, beige, off-white og lyseblått. Det var utsolgt overalt, men til slutt fant jeg det på et nettsted i Sverige. O lykke!! Hele garderoben, inklusive sommerens neglelakk ble valgt ut fra dette beltet.

Og apropos neglelakk. I år er det nettopp en neglelakk som blir sommerens utgangspunkt. Too Too Hot fra Essie. En helt fantastisk rødfarge. Og det sier litt, for jeg er i utgangspunktet ikke veldig glad i rødt. Men denne blir man simpelthen bare så utrolig glad av å se på. Og til solbrun hud – need I say more.
Jeg kom over den for noen år siden og nå skal den altså frem fra glemselen igjen.

Og hva har jeg så tenkt å kombinere denne herlige, røde neglelakken med? Jo, til sommeren kommer sort, denim og militærgrønt til å dominere min garderobe. Sorte silketopper, singlets og skjortekjoler. Jeans i både blått og sort. Skjorter i blå denim og militærgrønt. Og den militærgrønne shortsen jeg kjøpte til boho-beltet for flere år siden skal finnes frem igjen.
Hvitt er vanskelig å unngå om sommeren. Jeg har en forkjærlighet for hvite jeans. Hele året faktisk. Så den kommer til å henge med, den også. Sammen med hvite singlets. Ingen sommer uten hvite singlets.

Er det ikke herlig? Nå er jeg relativt lettlurt, men når jeg holder på sånn er alt om corona-viruset glemt for en stund og sommeren føles så deilig nær. Jeg vet hvor viktig det er å leve i nuet, men en liten flukt i ny og ne har vel aldri skadet noen.
Hvordan er det med deg? Hvor går din flukt når du trenger en pause? Og har du funnet dine favoritter for sommeren ennå? Del gjerne med oss andre i kommentarfeltet.

Ønsker dere alle en herlig kveld.

OPPLEVELSER

COSTA DA CAPARICA

Det er ikke til å legge skjul på at snøfallet de første dagene i mars føltes som en utsettelse av våren. Som igjen førte til at jeg i enda større grad begynte å drømme om sommer, sol og varme. Og det var sånn tankene mine førte meg tilbake til fjorårets sommerferie-destinasjon for familien Gluch.

Det var ene og alene på grunn av en 6 dagers fotball-camp for sønnen vår Fabian at vi endte opp i Costa da Caparica i Portugal. Jeg må ærlig innrømme at ut fra bildene jeg fant på nettet var jeg en smule skeptisk, men samtidig hadde jeg ikke noe valg. Hos oss går fotballen foran alt. Så jeg trøstet meg med at byen lå kun 10-15 minutter med taxi fra Lisboa, en av mine desiderte favoritt-byer, så hvor ille kunne det bli.

Men skepsisen ble ikke noe mindre da vi en søndag i begynnelsen av juli kom kjørende inn i byen. For meg fremsto det som om den besto utelukkende av en relativt sjarmløs hovedgate. På den ene siden lå det stort sett hoteller med noen tilfeldige butikker strødd innimellom. Og det er jo for så vidt ikke så uvanlig på et feriested. Men på den andre siden, på strandpromenaden, lå det som så ut som kjempelange containere på rekke og rad så langt øye rakk! Jeg må ærlig innrømme at hjerte mitt sank langt ned i magen og jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde kjempet litt hardere for å unngå at nok en ferie ble bestemt ut fra podens fotball-interesse.

Men vi kom oss inn på hotellet, Tryp Lisboa Caparica Mar Hotel, og det var faktisk en hyggelig overraskelse. Vi ble tatt vel imot av hyggelige og service-mindede ansatte og og rommet vi fikk var både delikat og romslig med et stort, deilig bad. Og, skulle det vise seg, i hotellets bar serverte de en av de beste Gin & Tonics jeg har smakt. Og jeg har smakt mange. Okey Helene, opp med hodet, dette overlever du i 10 dager.

Det var godt over lunsj-tid så vi kom oss ned i resepsjonen igjen og ba om å få anbefalt en restaurant. Vi ønsket oss sjømat og i følge resepsjonisten var det i så fall mange gode steder å velge mellom. For enkelthets skyld denne første dagen falt valget på den som lå nærmest hotellet.
Overraskelsen var stor da vi oppdaget at restauranten befant seg i en av de uhyrlige kjempe-containerne langs stranden! Herregud, hva slags sted var det vi hadde kommet til?? Men vel innenfor viste det seg å skjule seg en ganske så sjarmerende restaurant og ikke minst, et sted med himmelsk god mat.

Og med unntak av førsteinntrykket fortsatte Costa Da Caparica å overraske oss positivt. Det var faktisk restauranter, alle de lange, og ved første øyekast, svært så skjemmende containerne. For sett fra gaten så vi kun ryggen på dem. Ikke spesielt vakkert. Men fra strandpromenaden åpnet de seg opp med enkle men fargerike og sjarmerende interiører og med utsikt utover stranden og sjøen. Og, viktigst av alt, fantastisk god mat nesten uten unntak.

Caparica er først og fremst en yndet surfe-destinasjon der den ligger ut mot Atlanterhavet. Men den kilometervis lange stranden er delt opp ved hjelp av mange og lange stenbrygger som sørger for en god fordeling av strandpartier med rolig sjø og partier med store, fantastiske surfe-bølger.
Strandpromenaden strekker seg kilometer på kilometer og egner seg perfekt til joggeturer eller bare for spasering. Vakkert og utrolig deilig.

Og tro det eller ei – det tok meg bare en dag før jeg elsket stedet! Ingen luksus. Ikke på noen måte. Bare en herlig, avslappet atmosfære. Ikke en stor by, men innenfor hovedgaten befinner det seg langt mer hyggelige smågater med butikker og restauranter. Og skulle man ønske noe mer ligger som sagt Lisboa, med alt det den byen har å tilby, bare 10-15 minutter unna med taxi.
Så jeg vil absolutt si at hvis man ønsker en sommerferie med kombinasjon av strandliv og storby, i dette tilfellet Lisboa, er Caparica et rimeligere alternativ enn velkjente Cascais , og ikke minst, mye nærmere.

Goes to show – man skal aldri skue hunden på hårene. Og jeg lærte at å være åpen for det ukjente kan føre til noen av de fineste opplevelsene. Også på feriefronten.

Costa Da Caparica – I´ll be back.

SKRÅBLIKK

BE A TULIP

Jeg sitter og hører på “Be a Lady they said” – innlegget som har gått som en farsott på Facebook den siste tiden. Sterkt.
Og mens jeg lytter faller øynene mine på tulipanene på spisebordet. Der de uten blygsel og med den største selvfølgelighet brer seg utover som bare tulipaner kan. Krever sin plass. Spør ingen.

Og det er helt nydelig. Ett par av dem har tydeligvis fått litt lite vann og ligger litt slappe og bleke på bordplaten, men det er fortsatt helt nydelig. Uperfekt og nydelig. Og det går opp for meg at jeg er misunnelig på tulipanene. At jeg skulle ønske jeg våget å bre meg ut i all min uperfekte herlighet i samme grad. Være hele meg uten bekymring for hva andre måtte mene. At jeg ikke engstet meg for å være for mye. Ta for mye plass.
Jeg kan komme fra et venninne-treff og tenke at; herregud, Helene, du snakket hele tiden. De andre kan jo ikke ha kommet til ordet. Og så skjems jeg. I stedet for å tenke at neste gang er det en av de andre som har mye på hjertet. Og da lytter jeg så gjerne.
Hva er jeg redd for? Hvorfor er jeg redd? Hvordan ble det sånn?

Samtidig kjenner jeg også på en veldig ubehagelig erkjennelse. For vi har ikke bare lært at vi selv skal oppføre oss på en spesiell måte. Vi har i tillegg lært at andre skal gjøre det, også. Så hvordan reagerer jeg i møte med kvinner som tar plass? Som faktisk krever sin plass? Er mer? Møter jeg dem med anerkjennelse, respekt og beundring? Eller hender det at jeg hever litt på øyenbrynene og tenker; det var da voldsomt, da…..

Ingen tvil om at jeg har en jobb å gjøre. Både i forhold til å bli en friere og mer hemningsløs utgave av meg selv, men ikke minst i forhold til egne holdninger. Det er uten tvil holdninger jeg ikke har noe til overs for eller ønsker å identifisere meg med. Holdninger jeg virkelig ikke ønsker skal være en del av meg. Men det er rart med det. Tillærte mønstre. Inngrodde mønstre. De trenger full oppmerksomhet og fokus for å endres.

Og det skal de få nå. Fra nå av skal jeg aktivt og med fullt fokus heie på meg selv og ikke minst på alle de vakre tulipanene der ute. Allerede i full blomst og en nydelig inspirasjon for alle oss andre, fortsatt i prosess.

Be a tulip.