KNOCK, KNOCK, WHO´S THERE?

Hvem er jeg? Helt seriøst. Hvem er jeg? Akkurat nå, på det stadiet i livet jeg befinner meg for øyeblikket. Jeg fyller snart 54 år og jeg blir litt skremt når det går opp for meg hvor lite tid jeg har brukt på å bli kjent med meg selv underveis. For det er jo en prosess. Livet. Vi er jo i stadig utvikling og dermed også i endring. Det er så enkelt å definere seg som noens partner, eller som mor eller far. For ikke å snakke om som noens datter eller sønn. Eller med bakgrunn i det yrket man har. Men jeg mener personen Helene. Mennesket Helene. Hvem er hun? Akkurat nå.

For det er jo først når jeg virkelig kjenner meg selv at jeg vil være i stand til å fylle livet mitt med det som betyr aller mest for meg. Det jeg virkelig trenger påfyll av og som gir meg mest glede. Det som får meg til å kjenne at jeg lever. Både fysisk og mentalt. Mye gir seg kanskje av seg selv men ikke på langt nær alt.

For en ting er mennesker og opplevelser som gir meg mye. En annen ting er mine egne oppfatninger og meninger om livet og verden omkring meg. Er de genuint mine egne eller de i litt for stor grad farget av menneskene jeg omgås og omgivelsene jeg beveger meg i?

Det er ikke gjort på en dag. Å finne seg selv, som det så banalt heter. Men jeg kjenner at for meg har det blitt viktig. Noe jeg vil prioritere i tiden fremover. Og jeg er utrolig spent og nysgjerrig på hva jeg kommer til å finne. Når jeg setter meg selv fri fra egne og andres forventninger og krav til hva jeg burde være og hva jeg burde gjøre. Hva jeg burde tenke og mene. Fristiller meg i forhold til egen alder og roller. Når jeg gir slipp. Kler meg mentalt naken. I mitt eget hode.

Jeg innser at det ikke blir helt enkelt. Vi omgir oss med så utrolig mye ekstern støy og påvirkning. Lever i en konstant og massiv strøm av informasjon og inntrykk. Men kanskje nettopp derfor desto viktigere å ta en pause med jevne mellomrom. Finne tilbake til kjernen i seg selv. Så enkelt. Og allikevel så vanskelig.