KLAR, FERDIG… – DEL 2

Planen frem til neste møte var at jeg skulle sjekke ut nettverket mitt og finne ut hvem som eventuelt kunne hjelpe meg videre på veien mot en blogg. Jeg skulle også sjekke ut mulighetene for digital-kurs siden jeg med skam og melde er det mest u-digitale mennesket jeg vet om. Så måtte jeg begynne på arbeidet med en forretningsplan og finne ut hvilken dato jeg ville publisere mitt første innlegg. Veldig spennende.

Men det gikk bare en dag før jeg igjen våknet med frykt-knuten i magen og tanken på at dette aldri kom til å gå. At jeg aldri ville finne materiale nok til å poste jevnlig og at ingen i verden ville ha noe interesse av å lese det jeg hadde å by på. Hvorfor skulle de det?
Hvor alene jeg følte meg på tross av støtten fra Sebastian og Erik. På tross av alle de positive tilbakemeldingene og backingen jeg hadde fått av venner og kjente etterhvert som jeg hadde begynt å dele planen min med andre. Jeg kjente igjen på hvor overveldende denne situasjonen føltes. Og jeg dro meg selv ned med negative tanker. Noe som igjen førte til handlingslammelse og blokkering. Jeg slet skikkelig med å få en struktur på arbeidsdagen, med å sette meg ned og prioritere oppgaver. Komme i gang.

Først mot slutten av uken klarte jeg å manne meg opp og begynne å skrive på innlegg. Det var den oppgaven som kjentes mest komfortabel å starte med. Mye mer komfortabel enn en uoverkommelig forretningsplan for eksempel. Dritskummelt.
Så jeg skrev. Og jeg klarte å be en venninne om hjelp og veiledning til å starte en blogg. Nydelige Vibeke som med en gang sa seg villig til å dele sin kunnskap med meg. Og plutselig følte jeg meg ikke lenger så alene. Tåken lettet og jeg klarte å fokusere på veien fremover. Men i forhold til fremdriftsplanen var det too little too late. Så da jeg møtte opp til møte nr. 3 med rådgiver Erik, var det med en ubehagelig følelse i magen.


Jeg vet at han hadde forventet at jeg hadde kommet lenger i løpet av uken som var gått. Med rette. Og jeg kunne ikke gjøre annet enn å ærlig fortelle han hvordan uken siden sist hadde vært. Og at jeg var klar for at fra nå av var det full fart fremover. At frykt og handlingslammelse måtte håndteres på en bedre og mer konstruktiv måte.
Og jeg kjente hvordan bare det å være der, snakke med han om prosjektet igjen, føle hans entusiasme og få gode råd og veiledning gjorde meg roligere. I stand til å tro på fiftyforward som prosjekt igjen.
Så jeg gikk nok en gang hjem med en fremdriftsplan i vesken og fornyet tro på meg selv. Og en god følelse av slett ikke å være så alene lenger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.