FRYKT

Fra tilbudet om sluttpakke kom til jeg en søndag ett par uker senere løp hjem fra tur, åpnet PC´en og trykket “send” på søknaden i et anfall av overmot, har prosessen i stor grad vært preget av frykt. Frykt for å forlate det kjente, det trygge. Frykt for det ukjente, for at det ikke finnes noe for meg der ute. Frykt for at jeg er for gammel, for at ingen vil ha meg. Ikke minst frykt for at selv ikke jeg skal ha tro nok på meg.


Men etter å ha trykket send endret frykten seg gradvis. Det ble snart til en frykt for ikke å få søknaden innvilget. En frykt for at alle de nye mulighetene jeg nå hadde begynt å se for meg og drømme om ikke skulle kunne realiseres. At den personlige prosessen jeg hadde gått gjennom i disse hektiske dagene og ukene før en avgjørelse måtte tas skulle være til ingen nytte.
På tross av motstridende følelser underveis hadde jeg jo nå endelig funnet styrken, besluttsomheten og ikke minst motet jeg trengte. Funnet igjen en verdifull del av meg selv som hadde ligget i dvale så altfor lenge.
Og nå ble tanken på å snu og motivere meg for å fortsette som før plutselig helt uutholdelig.

Så da beskjed om at søknaden var innvilget kom var gleden og lettelsen stor. Og i de siste par ukene i jobb levde jeg i en form for euforisk tilstand. Ufattelig glad for den muligheten jeg nå ville få til å gjøre nye veivalg. Gjøre ting jeg tidligere hverken hadde hatt selvtillit eller mot nok til å prøve ut.
Og jeg takket høyere makter for at jeg hadde funnet motet til å ta den avgjørelsen jeg hadde tatt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.