COURAGE

En av de gangene jeg kan huske at jeg hilste på denne modige, besluttsomme delen av meg selv var da jeg som 19-åring og au-pair i Paris for n´te gang fant en konvolutt på kjøkkenbordet med beskjed om alt jeg gjorde feil og det samme ultimatumet som de foregående gangene – gjør en bedre jobb eller reis hjem.


Da var hun instinktivt der. Besluttsomhetsdyktig og sterk. Og hun tok opp telefonen, ringte sin beste venninne og ba om hjelp.
Og sammen pakket de ned nesten ett år i kofferter og bager, vasket ned soverom og bad og satt på sengen, hånd i hånd, og ventet på at vertsfamilien skulle komme hjem.
Og da spørsmålet igjen kom, denne gangen ansikt til ansikt, svarte hun; je pars.
Og på tross av at herren i huset barrikaderte seg på sitt kontor, og det eneste vi hørte der inne var en tirade av bannord, banket hun standhaftig på døren til han omsider slapp henne inn og hun kunne utføre sitt ærend. Be om den utestående lønnen sin.
Og nå kjenner jeg den igjen. Den følelsen av å stå opp for meg selv, av å ta kontrollen over eget liv nå som jeg gjorde da. Da min venninne og jeg spaserte ut den tre meter høye porten med nesten et helt år i kofferter og bager. Og herren i huset, som hadde fulgt etter oss ut, ble stående i porten å se etter oss med det jeg fortsatt den dag i dag velger å tolke som angrende øyne.
Og hun så seg aldri tilbake.

4 KOMMENTARER

  1. Tøft!
    Vi hadde det i oss allerede da, når vi levde i 20forward tiden… og vi har det enda 👍 gudsjelov.

  2. Benedicte

    Jeg glemmer det aldri. Jeg beundret motet ditt og jeg gjør det stadig, Helene. Min beste venn.

    • Tusen takk, Benedicte. Og jeg er takknemlig for at du fortsatt finns i mitt liv. Til støtte og ikke minst masse glede og moro nå som da. Min beste venn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.